På jobb har vi et lommekart liggende for interesserte gjester. I en pause fra den harde hverdagen som manager i Nottingham Forest tok jeg en titt på dette kartet som så passende kalles for Opplev Hammerfest.
Kartet i seg selv er ikke noe å klage på, masse nyttig info for turister som vil finne frem fra A til R. I tillegg til å være et kart, er det også listet opp 14 severdigheter som de bør besøke. Og her mener jeg at vi som by kanskje har litt å gå på....
Severdigheter i Hammerfest:
1. Hammerfest kirke
2. Rådhuset
3. Meridianstøtten
4. St. Michaels kirke
5. Gjenreisningsmuseet
6. Skansen
7. Turistua
8. Fontenen på Rådhusplassen
9. Musikkpaviljongen
10. Varden
11. Zikk zakk veien
12. Galleri Syvstjerna
13. Samiske gammer
14. Isbjørnklubben
Ikke akkurat en fantastisk spennende by vil jeg påstå. Og om jeg hadde vært turist i Hammerfest og blitt sendt rundt i byen av dette kartet for å se på bl.a Skansen, Rådhuset og Turistua, ja da ville jeg følt meg grundig lurt.
torsdag 31. mai 2007
tirsdag 22. mai 2007
Russland var et mareritt
I helgen dro vi til Kirkenes og Vadsø for å spille kamper. Det endte med sittesår og tap i begge kampene, 6-0 og 3-1. Ble attpåtil utvist mot Norild. Mange har spurt hvordan jeg greide det, og her er hendelsen.
Jeg har nettopp driblet en og en halv spiller men går rett inn i sekken med flere motstandere. Blir stående og skjerme og drible de en halvtimes tid. På denne tiden blir jeg holdt samtidig som jeg får noen små spark på fotene. Tilslutt greier en av de å ta fra meg ballen. Jeg føler jeg skulle hatt frispark fra dommeren som bevist dømte mot oss i begge kampene. Får ikke frispark og tar saken i egne ender. Det svartner og jeg løper de to metrene til han som har ballen, kommer litt inn fra siden og klipper han ned. Klart gult kort, men hva får jeg fra Honnigsvågdommeren? RØDT! jeg bobler ikke over akkurat med superlativer angående pipeblåseren etter disse to kampene. Men skal la være å ta en Lasse Sørnes, og få utestengelse på 6mnd, så vi lar det være med det.
Ikke nok med det, på tur hjem fra Russland greier bussjåføren å kjøre feil... Som om ikke turen er lang nok fra før kjører vi likegreit 12 mil ekstra. Grusomt.
Jeg har nettopp driblet en og en halv spiller men går rett inn i sekken med flere motstandere. Blir stående og skjerme og drible de en halvtimes tid. På denne tiden blir jeg holdt samtidig som jeg får noen små spark på fotene. Tilslutt greier en av de å ta fra meg ballen. Jeg føler jeg skulle hatt frispark fra dommeren som bevist dømte mot oss i begge kampene. Får ikke frispark og tar saken i egne ender. Det svartner og jeg løper de to metrene til han som har ballen, kommer litt inn fra siden og klipper han ned. Klart gult kort, men hva får jeg fra Honnigsvågdommeren? RØDT! jeg bobler ikke over akkurat med superlativer angående pipeblåseren etter disse to kampene. Men skal la være å ta en Lasse Sørnes, og få utestengelse på 6mnd, så vi lar det være med det.
Ikke nok med det, på tur hjem fra Russland greier bussjåføren å kjøre feil... Som om ikke turen er lang nok fra før kjører vi likegreit 12 mil ekstra. Grusomt.
mandag 21. mai 2007
Kvinnfolk og fotball
Det har lenge vært allmennkunnskap at jenter overhodet ikke har noe å gjøre på en fotballbane. Bortsett fra visst de er cheerleaders og underholder i pausen. I helgen kom det nok et bevis på at fotball og jenter kan sammenlignes sterkt med kombinasjonen Kristian Valen og våpen. Begge deler er svært utrygt og bør for all del bli forbudt.
Her er klippet som ga meg en god latterkrampe i 3.2 minutter. Kjerringtabbe
Og hadde Arne Scheie intervjuet molboen av en keeper etter kampen hadde han sagt noe slik som dette: "HAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHA - Hva faen tenkte du på?"
Her er klippet som ga meg en god latterkrampe i 3.2 minutter. Kjerringtabbe
Og hadde Arne Scheie intervjuet molboen av en keeper etter kampen hadde han sagt noe slik som dette: "HAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHA - Hva faen tenkte du på?"
lørdag 19. mai 2007
KimS 10 største Liverpool øyeblikk. # 4
Mai 2001. Liverpool - Alaves 5-4 e.e.o. Uefa Cupfinale
Finale nr. 3 denne våren. Og for en fantastisk avslutning på en mycket bra sesong. 4 dager før banket vi Arsenal som jeg har nevnt i øyeblikk nr. 5. Og vi var enda litt shaky etter den kampen når vi samlet oss til nok en finalematch. Men vi fikk ikke roet oss i denne kampen om det skal sies litt mildt.
Kampen starter perfekt for oss. Marcus Babbel satte tidlig inn 1-0 og det var stor stemning i stua. Og verre ble det ikke av at Michael Owen finner Gerrard med en glimrende pasning som han skyter forbi keeperen. 2-0. Nå roet nervene seg masse. Men det varte ikke lenge. Alaves scorer på et innlegg og det er kamp igjen. 2-1. Rett før pause blir Michael Owen spilt i bakrom, og på denne tiden var det omtrent farligere enn Boris Jeltsin på nachspiel med sine røde koffert som selskapslek. Owen blir klippet ned av keeperen, gult kort og straffespark. Gode gamle Gary McAllister tar det sikkert, 3-1 rett før pause!
Andre omgangen er såvidt startet når Alaves utligner og gjør det til en kamp igjen. 3-2. Og som om ikke det er nok, ikke lenge etterpå er de der igjen 3-3! Vi som var relativt høyt oppe i pausen landet med et brak og det blir stille i stua etter noe bannskap. Nå oppdager vi også at de små Fowler figurene, som vi bestandig stilte opp til kamp for tven, ligger på gulvet. Det var dårlig karma på denne tiden (og er det fortsatt), og vi skjønte fort hvorfor omgangen startet så dårlig. Mere bannskap, mens vi setter figurene opp i stående stilling igjen..
Så gjøres det et genialt bytte. Stornegeren blir byttet ut, Gud inn. Altså Heskey ut og Fowler inn. 8 minutter senere løper Fowler med ball på ca 16 meteren, slenger ivei et plasseringsudd som lirkes inn helt inntil stolperota. 4-3! Foooooowler!! Vi løper rundt i stua og havner i en haug på kjøkkenet. Vel vel.
Godt på vei inn i den magiske trettende himmelen, som kanskje Ari behn ville ha sagt det, står vi foran skjermen og synger oss inn i historien med trippelgullet klart. Men... For dere som kan litt Liverpool, og for dere som ikke kan men har lest litt om disse minnene mine skjønner vel kjapt hva som skjer 2 minutter før slutt..? Joda såklart, Alaves scorer! 4-4, er det i det hele tatt mulig?
Noksa knust etter det målet trenger vi hele første ekstraomgangen på å komme oss, slaget i ballene fra Alaves traff bra. Nok en gang må vi løfte Figurene opp fra gulvet, hvor lenge lå de der? Faen så urutinert. Men det ga heldigvis ikke mål i mot denne omgangen, selv om vi kanskje kunne fortjent det ettersom i var så uforsiktige.
Uansett, omgangen blir blåst av, vi er nå en omgang i fra straffesparkkonkurranse.
Spillerne er slitne, og kanskje litt redde. Vi er nervøse og redde. Ingen vil tape det her. Første målet vinner. Det hele går mot straffekonk, infarkt, slag og gud vet hva. meeeeen, nok en gang bør vi minne på at det er Liverpool vi snakker om.. Alaves får en spiller utvist, andre for dagen, og vi får frispark. Gary McAllister slår ballen inn i feltet. Herregud.. Den har ikke retning mot noen Liverpool spillere. Den er på tur rett i fanget til keeperen, men heldigvis roper han at han har den. Forsvarsspilleren foran keeper setter likesågodt hodet til ballen og header den over keeper. I mål!! 5-4! Selvmål! Jaaaaaa! Vi vant! Nå står vi alle i sofaen og hopper. Selvfølgelig knekker den under oss og vi faller i bakken med et lite brak.
Sofaens aller siste kamp ble dens aller største i dens levetid. For en dag å ta farvel på. Det er det man kaller en verdig avskjed. Heldigvis var det kun den som ikke tålte den harde vårsesongen. Vi andre var nok ganske nært å stryke med opptil flere ganger, men vi overlevde. Såvidt. Etter finalen drar jeg ut og drikker, har med meg Liverpool flagget og husker ikke mer.
En hard sesong ble unnagjort og jeg har aldri før eller senere vært glad for at det var sommer og pause fra Liverpool. Var helt utslitt og trengte pausen for å samle meg selv så jeg kunne gå mot den nye sesongen med bravur som Roar Stokke ville sagt det.
Finale nr. 3 denne våren. Og for en fantastisk avslutning på en mycket bra sesong. 4 dager før banket vi Arsenal som jeg har nevnt i øyeblikk nr. 5. Og vi var enda litt shaky etter den kampen når vi samlet oss til nok en finalematch. Men vi fikk ikke roet oss i denne kampen om det skal sies litt mildt.
Kampen starter perfekt for oss. Marcus Babbel satte tidlig inn 1-0 og det var stor stemning i stua. Og verre ble det ikke av at Michael Owen finner Gerrard med en glimrende pasning som han skyter forbi keeperen. 2-0. Nå roet nervene seg masse. Men det varte ikke lenge. Alaves scorer på et innlegg og det er kamp igjen. 2-1. Rett før pause blir Michael Owen spilt i bakrom, og på denne tiden var det omtrent farligere enn Boris Jeltsin på nachspiel med sine røde koffert som selskapslek. Owen blir klippet ned av keeperen, gult kort og straffespark. Gode gamle Gary McAllister tar det sikkert, 3-1 rett før pause!
Andre omgangen er såvidt startet når Alaves utligner og gjør det til en kamp igjen. 3-2. Og som om ikke det er nok, ikke lenge etterpå er de der igjen 3-3! Vi som var relativt høyt oppe i pausen landet med et brak og det blir stille i stua etter noe bannskap. Nå oppdager vi også at de små Fowler figurene, som vi bestandig stilte opp til kamp for tven, ligger på gulvet. Det var dårlig karma på denne tiden (og er det fortsatt), og vi skjønte fort hvorfor omgangen startet så dårlig. Mere bannskap, mens vi setter figurene opp i stående stilling igjen..
Så gjøres det et genialt bytte. Stornegeren blir byttet ut, Gud inn. Altså Heskey ut og Fowler inn. 8 minutter senere løper Fowler med ball på ca 16 meteren, slenger ivei et plasseringsudd som lirkes inn helt inntil stolperota. 4-3! Foooooowler!! Vi løper rundt i stua og havner i en haug på kjøkkenet. Vel vel.
Godt på vei inn i den magiske trettende himmelen, som kanskje Ari behn ville ha sagt det, står vi foran skjermen og synger oss inn i historien med trippelgullet klart. Men... For dere som kan litt Liverpool, og for dere som ikke kan men har lest litt om disse minnene mine skjønner vel kjapt hva som skjer 2 minutter før slutt..? Joda såklart, Alaves scorer! 4-4, er det i det hele tatt mulig?
Noksa knust etter det målet trenger vi hele første ekstraomgangen på å komme oss, slaget i ballene fra Alaves traff bra. Nok en gang må vi løfte Figurene opp fra gulvet, hvor lenge lå de der? Faen så urutinert. Men det ga heldigvis ikke mål i mot denne omgangen, selv om vi kanskje kunne fortjent det ettersom i var så uforsiktige.
Uansett, omgangen blir blåst av, vi er nå en omgang i fra straffesparkkonkurranse.
Spillerne er slitne, og kanskje litt redde. Vi er nervøse og redde. Ingen vil tape det her. Første målet vinner. Det hele går mot straffekonk, infarkt, slag og gud vet hva. meeeeen, nok en gang bør vi minne på at det er Liverpool vi snakker om.. Alaves får en spiller utvist, andre for dagen, og vi får frispark. Gary McAllister slår ballen inn i feltet. Herregud.. Den har ikke retning mot noen Liverpool spillere. Den er på tur rett i fanget til keeperen, men heldigvis roper han at han har den. Forsvarsspilleren foran keeper setter likesågodt hodet til ballen og header den over keeper. I mål!! 5-4! Selvmål! Jaaaaaa! Vi vant! Nå står vi alle i sofaen og hopper. Selvfølgelig knekker den under oss og vi faller i bakken med et lite brak.
Sofaens aller siste kamp ble dens aller største i dens levetid. For en dag å ta farvel på. Det er det man kaller en verdig avskjed. Heldigvis var det kun den som ikke tålte den harde vårsesongen. Vi andre var nok ganske nært å stryke med opptil flere ganger, men vi overlevde. Såvidt. Etter finalen drar jeg ut og drikker, har med meg Liverpool flagget og husker ikke mer.
En hard sesong ble unnagjort og jeg har aldri før eller senere vært glad for at det var sommer og pause fra Liverpool. Var helt utslitt og trengte pausen for å samle meg selv så jeg kunne gå mot den nye sesongen med bravur som Roar Stokke ville sagt det.
fredag 18. mai 2007
KimS 10 største Liverpool øyeblikk. # 5
Mai 2001. Liverpool - Arsenal 2-1. Fa Cupfinale.
Denne vårsesongen er den beste tiden jeg har hatt som supporter. Ikke bare vant vi 3 titler, men det fløt over av spesielle kamper.
Liverpool ble i denne kampen rundspilt.. Etter ca 65-70 minutter med massivt press og to kjappe enorme sjanser til Arsenal kommer Jørgen med et glimrende utrop: "Dåkker score faen mæ aldri!!" Da gikk det ca 1 minutt før Arsenal scorte. Tidenes mest fortjente mål rett i nærheten av mitt første mål for Neverfjord for nesten 10 år siden. For oss var denne kampen over nå, vi hadde ikke skapt noe og virket lammet. Skuffende. Men... vi hadde Owen. 82 min spilt og frispark slås inn, litt klabb og babb før Owen får inn et volley spark, måååål. 1-1! På vår første sjanse i kampen. Det var en gal gjeng som spratt rundt på gulvet i legendariske Russedamsveien.
Og så.. Unntakstilstand! Ballen blir spilt langt opp i bakrom mot Owen. Han parkerer stopperne til Arsenal som om de hadde bly i skoene. Alene med keeper plasserer han ballen seksuelt vakkert forbi han og i lengste hjørnet! 2-1!! Owen vant gullet! Vi ligger i en haug på gulvet, alle unntatt Jørgen som av en eller annen grunn sprang ned trappa og reiv seg inn i stua til han som bodde nede..
Når dommeren blåste av befant vi oss alle, nå også Jørgen, fortsatt på gulvet. Og etter at jubelen la seg litt var det tårer i øynene hos alle mann. For et lag! For en mann! Rått!
Her ser du målene: http://kimsverden.blogspot.com/2007/05/kims-10-strste-liverpool-yeblikk-5.html
Denne vårsesongen er den beste tiden jeg har hatt som supporter. Ikke bare vant vi 3 titler, men det fløt over av spesielle kamper.
Liverpool ble i denne kampen rundspilt.. Etter ca 65-70 minutter med massivt press og to kjappe enorme sjanser til Arsenal kommer Jørgen med et glimrende utrop: "Dåkker score faen mæ aldri!!" Da gikk det ca 1 minutt før Arsenal scorte. Tidenes mest fortjente mål rett i nærheten av mitt første mål for Neverfjord for nesten 10 år siden. For oss var denne kampen over nå, vi hadde ikke skapt noe og virket lammet. Skuffende. Men... vi hadde Owen. 82 min spilt og frispark slås inn, litt klabb og babb før Owen får inn et volley spark, måååål. 1-1! På vår første sjanse i kampen. Det var en gal gjeng som spratt rundt på gulvet i legendariske Russedamsveien.
Og så.. Unntakstilstand! Ballen blir spilt langt opp i bakrom mot Owen. Han parkerer stopperne til Arsenal som om de hadde bly i skoene. Alene med keeper plasserer han ballen seksuelt vakkert forbi han og i lengste hjørnet! 2-1!! Owen vant gullet! Vi ligger i en haug på gulvet, alle unntatt Jørgen som av en eller annen grunn sprang ned trappa og reiv seg inn i stua til han som bodde nede..
Når dommeren blåste av befant vi oss alle, nå også Jørgen, fortsatt på gulvet. Og etter at jubelen la seg litt var det tårer i øynene hos alle mann. For et lag! For en mann! Rått!
Her ser du målene: http://kimsverden.blogspot.com/2007/05/kims-10-strste-liverpool-yeblikk-5.html
torsdag 17. mai 2007
KimS 10 største Liverpool øyeblikk. # 6
April 1996. Liverpool - Newcastle 4-3. Pr. League
Her har du kampen som hadde absolutt alt. En av de virkelig beste fotballkampene som har blitt spilt i Premier League. Og den satt jeg, Yngvar og Christian å så på en liten 20 tommers tv med elendige signaler på et loft på hytta i Stallogargo. Når familyen nede beveget seg ble signalene dårligere så de måtte pent bare holde seg i ro i 2*45 min.
Kampen starter i et forrykende tempo. Liverpool tar ledelsen etter bare 2 minutter ved Robbie Fowler. Hvem andre. 1-0. Kampen bølger frem og tilbake. Sjanser i begge ender. Og på den lille tven prøver vi å få med oss alt så godt vi kan. Ikke mange minuttene etter Fowlers mål er Newcastle der. Og før kvarteret er spilt har de puttet 2 mål bak en til tider svak Nintendo-James. 1-1 og 1-2. Resultatet står seg til pause, og vi er alle skjønt enige om at dette kan vi vinne. Vi har spilt veldig bra.
Om førsteomgangen var en severdig omgang, var andre omgang ca 1000 hakk mer underholdende og spennende. Liverpool fortsetter med vakkert en touch spill kjapt i angrep. Ti minutter er spilt da McManaman skjærer inn fra høyre, han finner Fowler og vips i mål. 2-2! Nå skulle vi ta Magpies. Iallefall i to minutter skulle vi det. Asprilla blir spilt igjennom, James er på skovtur utenfor 16 meteren og Asprilla setter ballen enkelt forbi. 2-3.
Nå satte Liverpool inn det siste giret. Sjansene kom. Og 20 min før slutt får McAteer lagt inn fra høyresiden. Der dukker Collymore opp og får foten på ballen. 3-3. Jubelen står høyt under det lave taket på loftet. Yngvar er nå bombesikker og uttaler noe sånt som at han vedder hundre millioner på at Liverpool vinner kampen.. Det var et veddemål vi burde tatt så det ut som, 90 minutter passeres og fortsatt er det 3-3. Men... Der er jo en Liverpool gud. Det vet vi. Rush og Barnes holder på å klabbe det til i det siste angrepet. Heldigvis er Barnes størst og ender opp med ballen. Han ser Collymore på kanten av sånn va 5 meteren. Ballen til Collymore, og ballen i mål! Stan the man Collymore! 4-3!! Tv bildene viser manageren til Newcastle, Kevin Keegan, synke ned bak reklameskiltene han satt bak. Og jeg sverger jeg kunne se håret hans bli gråere for hvert sekund. Just fucking awesome!
En fantastisk bra fotballkamp, som vi såg i en svært spesiell setting på et lite loft. Hadde egentlig ikke trengt å skrive alt dette mølet, det hadde vært mer enn nok å bare skrevet nyheten slik: 1-0, 1-1, 1-2, 2-2, 2-3, 3-3, 4-3!
Og for et spisspar vi kunne hatt om ikke Collymore hadde manglet hjerne, og Jarle Flo kunne latt være å klønetakle Fowler i en treningskamp!
Målene fra denne kampen kan du se her: http://www.youtube.com/watch?v=OTzuGJb777Q
Her har du kampen som hadde absolutt alt. En av de virkelig beste fotballkampene som har blitt spilt i Premier League. Og den satt jeg, Yngvar og Christian å så på en liten 20 tommers tv med elendige signaler på et loft på hytta i Stallogargo. Når familyen nede beveget seg ble signalene dårligere så de måtte pent bare holde seg i ro i 2*45 min.
Kampen starter i et forrykende tempo. Liverpool tar ledelsen etter bare 2 minutter ved Robbie Fowler. Hvem andre. 1-0. Kampen bølger frem og tilbake. Sjanser i begge ender. Og på den lille tven prøver vi å få med oss alt så godt vi kan. Ikke mange minuttene etter Fowlers mål er Newcastle der. Og før kvarteret er spilt har de puttet 2 mål bak en til tider svak Nintendo-James. 1-1 og 1-2. Resultatet står seg til pause, og vi er alle skjønt enige om at dette kan vi vinne. Vi har spilt veldig bra.
Om førsteomgangen var en severdig omgang, var andre omgang ca 1000 hakk mer underholdende og spennende. Liverpool fortsetter med vakkert en touch spill kjapt i angrep. Ti minutter er spilt da McManaman skjærer inn fra høyre, han finner Fowler og vips i mål. 2-2! Nå skulle vi ta Magpies. Iallefall i to minutter skulle vi det. Asprilla blir spilt igjennom, James er på skovtur utenfor 16 meteren og Asprilla setter ballen enkelt forbi. 2-3.
Nå satte Liverpool inn det siste giret. Sjansene kom. Og 20 min før slutt får McAteer lagt inn fra høyresiden. Der dukker Collymore opp og får foten på ballen. 3-3. Jubelen står høyt under det lave taket på loftet. Yngvar er nå bombesikker og uttaler noe sånt som at han vedder hundre millioner på at Liverpool vinner kampen.. Det var et veddemål vi burde tatt så det ut som, 90 minutter passeres og fortsatt er det 3-3. Men... Der er jo en Liverpool gud. Det vet vi. Rush og Barnes holder på å klabbe det til i det siste angrepet. Heldigvis er Barnes størst og ender opp med ballen. Han ser Collymore på kanten av sånn va 5 meteren. Ballen til Collymore, og ballen i mål! Stan the man Collymore! 4-3!! Tv bildene viser manageren til Newcastle, Kevin Keegan, synke ned bak reklameskiltene han satt bak. Og jeg sverger jeg kunne se håret hans bli gråere for hvert sekund. Just fucking awesome!
En fantastisk bra fotballkamp, som vi såg i en svært spesiell setting på et lite loft. Hadde egentlig ikke trengt å skrive alt dette mølet, det hadde vært mer enn nok å bare skrevet nyheten slik: 1-0, 1-1, 1-2, 2-2, 2-3, 3-3, 4-3!
Og for et spisspar vi kunne hatt om ikke Collymore hadde manglet hjerne, og Jarle Flo kunne latt være å klønetakle Fowler i en treningskamp!
Målene fra denne kampen kan du se her: http://www.youtube.com/watch?v=OTzuGJb777Q
onsdag 16. mai 2007
KimS 10 største Liverpool øyeblikk. # 7
Mars 2006. Liverpool - Benfica 0-2. Ch. League
I en alder av 26 år fikk/tok jeg endelig sjansen til å se Liverpool i live. Jeg og Christian fikk begge vår jomfrutur til mekka, og man kan trygt si vi gledet oss. I januar fikk vi tak i billetter og frem til Mars skjedde det titt og ofte at meldinger som "æ får ikke sove, sover du? æ glede mæ!!" ble sendt til hverandre.
Da reisedagen endelig kom var jeg 754% sikker på at et av flyene skulle deise i bakken. Skulle virkelig vi få se Liverpool, på Anfield? No way! Men joda. Til tross for at vi reiste med Ryan Air fra Sandefjord kom vi oss trygt frem til Liverpool. Og det var spesielt. Da jeg trødde ned flytrappen og traff den våte asfalten på Liverpooljord måtte jeg klipe Christian for å se om jeg bare drømte dette. Han sa "Au faen da!" så jeg drømte ikke. Skikkelig surrealistisk var det.
Etter en skremmende taxitur ankom vi Anfield Road. Vi fikk såvidt et glimt av stadion da vi føk forbi i en fart Petter Solberg ville vært stolt av. Vi hadde lyst å stoppe å gå ut ved stadion, men ukjent som vi var i området tok vi taxien rett til "hotellet". Der møtte vi bestyrer Tage, en svært hyggelig men noe stresset bergenser. Han losjerte oss inn og ba oss komme over gata etterpå. Der møtte vi flere norske scousere, bl.a en noe stor mann kalt for Monsen. En godt bereist herremann som da han var i Tokyo på VM for klubblag møtte Paris Hilton på nattklubb. Han tok seg bryet med å vise oss rundt på kvelden, meget snillt. Han hadde også en haug med røverhistorier på lager.
Det å stå på utsiden av Anfield for første gang føltes veldig riktig. Nå var det Christian sin tur å klipe meg, hardt, og han drømte visst heller ikke. Mange bilder ble tatt mens Monsen og gutta dro inn på pub. Egentlig like greit at vi ble eltet alene, den fnisete oppførselen som vi sto for da vi gikk rundt Anfield, to ganger, passer seg vel egentlig ikke for 2 karer midt i tjueårene..
Etter en natt med dårlig søvn og kråker i magen kom kampdagen. To spente gutter drar å spiser toast med egg og bacon før de drar innom KopShopen. Masse utstyr! Pengene fikk fart på seg slik de bør på en slik fantastisk butikk. Vi tar så bussen inn til byen, og besøker Beatles museet. Helt greit var det. De neste timene ble det gjort enda litt mere shopping og spising, før vi fant et casino.. Da vi hadde vært der i 10 minutter, og da tar jeg i, hadde vi spilt bort 50 pund. Vi knakk medlemskortene og dro.
3-4 timer før kampstart dro vi på pub, fantastisk! Kanskje det beste med hele turen. Ikke vits å si så mye mere enn det. Fulle scousere viser seg å være et kjærlig folkeslag. Tiden flyr, stemningen er kjempebra. og med 6-8 øl og 2 rusbrus (eller var det omvendt?) ble alle sangene jeg ikke kunne veldig lette å lære seg.. Mellom sangene forteller Monsen nye historier, han har blant annet skoene til Fowler, Dalglish og Owen hjemme. Og en masse annet stash. Pengene hans gikk til mat, øl, husleie og Liverpool..
En time før kamp, og vi drar hjem på rommet hvor Tage har lagt billettene våre. Det var spesielt å stå med en Champions League billett til en Liverpool kamp i handa. Vi kommer oss trygt inn på Anfield, ingenting kan stoppe oss nå, vi får se Liverpool!
Vi trør opp trappa mot tribunen. Og for en herlig følelse å skimte mer og mer av The Kop og resten av tribunen for hvert skritt vi tok. Og gressmatta da. Vi kunne sikkert sett Mira Craig, Shakira og Halle Berry i en heftig trekant uten å tatt av slik vi gjorde på Anfield. Vi ble de barnslige gutta som gikk utenfor Anfield kvelden før igjen. Mange rare lyder ble laget. Vi brukte opp spøken med å klipe hverandre for å se om vi drømte mange ganger. Opplevelsen var utrolig bra.
Kampen kan vi bare sette en strek over. Stor opplevelse, dårlig resultat. Av en eller annen grunn husket verken jeg eller Christian resultatet av kampen nå da vi var på Anfield sist. Ingenting fra kampen huskes, bortsett fra da Fowler var og varmet opp. Det husket jeg.. Om vi var beruset på øl, Liverpool, stemningen eller de fantastiske Kop-pølsene vites ikke. Men kampen er iallefall litt blurrete i minnebrikken.
Dagen etter fikk vi omvisning inne på Anfield, igjen, veldig deilig. Garderoben, This is Anfield skiltet, museet med all historien og pokalene, inntrykkene var mange og store. Under en film med diverse Liverpool historie måtte en av oss tørke bort noen tårer. Hah, for en pyse.
I det hele tatt var dette en stor opplevelse som gjorde at vi bestemte oss for at vi skal tilbake til Liverpool iallefall en gang hver sesong.
I en alder av 26 år fikk/tok jeg endelig sjansen til å se Liverpool i live. Jeg og Christian fikk begge vår jomfrutur til mekka, og man kan trygt si vi gledet oss. I januar fikk vi tak i billetter og frem til Mars skjedde det titt og ofte at meldinger som "æ får ikke sove, sover du? æ glede mæ!!" ble sendt til hverandre.
Da reisedagen endelig kom var jeg 754% sikker på at et av flyene skulle deise i bakken. Skulle virkelig vi få se Liverpool, på Anfield? No way! Men joda. Til tross for at vi reiste med Ryan Air fra Sandefjord kom vi oss trygt frem til Liverpool. Og det var spesielt. Da jeg trødde ned flytrappen og traff den våte asfalten på Liverpooljord måtte jeg klipe Christian for å se om jeg bare drømte dette. Han sa "Au faen da!" så jeg drømte ikke. Skikkelig surrealistisk var det.
Etter en skremmende taxitur ankom vi Anfield Road. Vi fikk såvidt et glimt av stadion da vi føk forbi i en fart Petter Solberg ville vært stolt av. Vi hadde lyst å stoppe å gå ut ved stadion, men ukjent som vi var i området tok vi taxien rett til "hotellet". Der møtte vi bestyrer Tage, en svært hyggelig men noe stresset bergenser. Han losjerte oss inn og ba oss komme over gata etterpå. Der møtte vi flere norske scousere, bl.a en noe stor mann kalt for Monsen. En godt bereist herremann som da han var i Tokyo på VM for klubblag møtte Paris Hilton på nattklubb. Han tok seg bryet med å vise oss rundt på kvelden, meget snillt. Han hadde også en haug med røverhistorier på lager.Det å stå på utsiden av Anfield for første gang føltes veldig riktig. Nå var det Christian sin tur å klipe meg, hardt, og han drømte visst heller ikke. Mange bilder ble tatt mens Monsen og gutta dro inn på pub. Egentlig like greit at vi ble eltet alene, den fnisete oppførselen som vi sto for da vi gikk rundt Anfield, to ganger, passer seg vel egentlig ikke for 2 karer midt i tjueårene..
Etter en natt med dårlig søvn og kråker i magen kom kampdagen. To spente gutter drar å spiser toast med egg og bacon før de drar innom KopShopen. Masse utstyr! Pengene fikk fart på seg slik de bør på en slik fantastisk butikk. Vi tar så bussen inn til byen, og besøker Beatles museet. Helt greit var det. De neste timene ble det gjort enda litt mere shopping og spising, før vi fant et casino.. Da vi hadde vært der i 10 minutter, og da tar jeg i, hadde vi spilt bort 50 pund. Vi knakk medlemskortene og dro.
3-4 timer før kampstart dro vi på pub, fantastisk! Kanskje det beste med hele turen. Ikke vits å si så mye mere enn det. Fulle scousere viser seg å være et kjærlig folkeslag. Tiden flyr, stemningen er kjempebra. og med 6-8 øl og 2 rusbrus (eller var det omvendt?) ble alle sangene jeg ikke kunne veldig lette å lære seg.. Mellom sangene forteller Monsen nye historier, han har blant annet skoene til Fowler, Dalglish og Owen hjemme. Og en masse annet stash. Pengene hans gikk til mat, øl, husleie og Liverpool..
En time før kamp, og vi drar hjem på rommet hvor Tage har lagt billettene våre. Det var spesielt å stå med en Champions League billett til en Liverpool kamp i handa. Vi kommer oss trygt inn på Anfield, ingenting kan stoppe oss nå, vi får se Liverpool!
Vi trør opp trappa mot tribunen. Og for en herlig følelse å skimte mer og mer av The Kop og resten av tribunen for hvert skritt vi tok. Og gressmatta da. Vi kunne sikkert sett Mira Craig, Shakira og Halle Berry i en heftig trekant uten å tatt av slik vi gjorde på Anfield. Vi ble de barnslige gutta som gikk utenfor Anfield kvelden før igjen. Mange rare lyder ble laget. Vi brukte opp spøken med å klipe hverandre for å se om vi drømte mange ganger. Opplevelsen var utrolig bra.
Kampen kan vi bare sette en strek over. Stor opplevelse, dårlig resultat. Av en eller annen grunn husket verken jeg eller Christian resultatet av kampen nå da vi var på Anfield sist. Ingenting fra kampen huskes, bortsett fra da Fowler var og varmet opp. Det husket jeg.. Om vi var beruset på øl, Liverpool, stemningen eller de fantastiske Kop-pølsene vites ikke. Men kampen er iallefall litt blurrete i minnebrikken.
Dagen etter fikk vi omvisning inne på Anfield, igjen, veldig deilig. Garderoben, This is Anfield skiltet, museet med all historien og pokalene, inntrykkene var mange og store. Under en film med diverse Liverpool historie måtte en av oss tørke bort noen tårer. Hah, for en pyse.
I det hele tatt var dette en stor opplevelse som gjorde at vi bestemte oss for at vi skal tilbake til Liverpool iallefall en gang hver sesong.
Faens høner
Den siste uken har vært et rent helvete i en tolv minutters tid mellom 04.00 og 05.00.
På dette tidspunktet setter jeg ut frokosten til sultne Melkøya-arbeidere. Også koker jeg egg. Og det er her helvete kommer inn. Den siste tiden har eggene vært av en svært laber kvalitet. Ja, så lav at tilogmed høner fra Polen ville skjemtes. Hver eneste gang sprekker det flere egg.
I natt sto jeg over kasserollen og fulgte med. Og ja, så lite har jeg å gjøre. Det gikk ikke 3 minutter før første egget sprakk. Og ikke lenge etter sprakk enda ett. Etter dampkok i 12 minutter var hele 7 av 29 egg sprukket. ca 25% av! Og det som er helvete med dette, det blir så mye gris, som jeg må vaske opp i.. Faens høner!
Prior, få de late hønene deres til å verpe ordentlige egg. Visst ikke sender jeg en stor Kvalsundværing med syk fetish for små høns til alle deres farmer i løpet av sommeren...
På dette tidspunktet setter jeg ut frokosten til sultne Melkøya-arbeidere. Også koker jeg egg. Og det er her helvete kommer inn. Den siste tiden har eggene vært av en svært laber kvalitet. Ja, så lav at tilogmed høner fra Polen ville skjemtes. Hver eneste gang sprekker det flere egg.
I natt sto jeg over kasserollen og fulgte med. Og ja, så lite har jeg å gjøre. Det gikk ikke 3 minutter før første egget sprakk. Og ikke lenge etter sprakk enda ett. Etter dampkok i 12 minutter var hele 7 av 29 egg sprukket. ca 25% av! Og det som er helvete med dette, det blir så mye gris, som jeg må vaske opp i.. Faens høner!
Prior, få de late hønene deres til å verpe ordentlige egg. Visst ikke sender jeg en stor Kvalsundværing med syk fetish for små høns til alle deres farmer i løpet av sommeren...
tirsdag 15. mai 2007
KimS 10 største Liverpool øyeblikk. # 8
Mai 2006. Liverpool - West Ham. Fa-Cup finale
En merkelig fotballkamp. At det var lagenes siste kamp i fjorårets sesong var lett å se. Halvparten prøvde så godt de kunne med kramper og strekk og gud vet hva de alle slet med utover i kampen.
Liverpool var storfavoritt til denne kampen. Men som Arne Scheie sier, cup er cup. Og når påliteligheten selv, Carragher, lager selvmål midt i første omgang, da forstår vi fort at Arne kan sin fotball. West Ham pøser på, ikke mange minuttene etter går de opp til 2-0. Vi sitter og spøker med at vi tar de på straffespark og 3-3, slik som vi voldtok Milan året før. Cisse dukker opp og gir oss 2-1 til pause. Vi har trua.
Andre omgangen er ti minutter gammel da Kaptein fantastisk dunker inn utligningsmålet, 2-2! Så var ikke Adam lenge i Paradis, Reina blir lurt av et innlegg som selvfølgelig går rett i mål. Vi sørger. Resten av kampen er det lite futt i laget, spillerne daffer rundt, Gerrard orker ikke ta løp og er småskadet. Kampen er på overtid og vi har gitt opp. Ballen lempes inn i feltet av Riise, den blir headet ut av faresonen i retning Gerrard på drøye 30+ meter... PANG!!! Du syke satan! Den absolutt siste krampetrekningen. Gutten som for 5 minutt siden nesten ble erklært død. Unbefuckinglivable!
Ekstraomgangene er en eneste lang komedie, spillerne faller om som fluer med kramper. Spesielt Marlon Harewood på West Ham sliter. Etter å ha vært ute av banen til pleie skal han innpå igjen så stolt. To skritt innpå banen så snur han og hinker ut igjen... Like etter er han i feltet og får en kanonsjanse, hinkende står han og venter på ballen, han bommer. Komisk. Så komisk at Yngvar spratt opp av sofaen og sku etterligne episoden. Når Yngvar skal sparke "etter ballen" sklir han på det nyvaskede gulvet (jada neida, vi var ikke hos meg), faller ned i blant potteplanter med et brak. En fin liten pynteting faller ned på han og i gulvet og knuses.. KOMISK!!
Kampen går til straffesparkkonkurranse, og Liverpool vinner den. Så klart. Nok en minneverdig ettermiddag er unnagjort, og gutta sitter slitne igjen i sofaen og kan ikke fatte at det måtte straffer til enda en gang..
Og her ser du 3-3 målet til Kong Gerrard: http://www.youtube.com/watch?v=aWlsWbPhS3M&mode=related&search=
En merkelig fotballkamp. At det var lagenes siste kamp i fjorårets sesong var lett å se. Halvparten prøvde så godt de kunne med kramper og strekk og gud vet hva de alle slet med utover i kampen.
Liverpool var storfavoritt til denne kampen. Men som Arne Scheie sier, cup er cup. Og når påliteligheten selv, Carragher, lager selvmål midt i første omgang, da forstår vi fort at Arne kan sin fotball. West Ham pøser på, ikke mange minuttene etter går de opp til 2-0. Vi sitter og spøker med at vi tar de på straffespark og 3-3, slik som vi voldtok Milan året før. Cisse dukker opp og gir oss 2-1 til pause. Vi har trua.
Andre omgangen er ti minutter gammel da Kaptein fantastisk dunker inn utligningsmålet, 2-2! Så var ikke Adam lenge i Paradis, Reina blir lurt av et innlegg som selvfølgelig går rett i mål. Vi sørger. Resten av kampen er det lite futt i laget, spillerne daffer rundt, Gerrard orker ikke ta løp og er småskadet. Kampen er på overtid og vi har gitt opp. Ballen lempes inn i feltet av Riise, den blir headet ut av faresonen i retning Gerrard på drøye 30+ meter... PANG!!! Du syke satan! Den absolutt siste krampetrekningen. Gutten som for 5 minutt siden nesten ble erklært død. Unbefuckinglivable!
Ekstraomgangene er en eneste lang komedie, spillerne faller om som fluer med kramper. Spesielt Marlon Harewood på West Ham sliter. Etter å ha vært ute av banen til pleie skal han innpå igjen så stolt. To skritt innpå banen så snur han og hinker ut igjen... Like etter er han i feltet og får en kanonsjanse, hinkende står han og venter på ballen, han bommer. Komisk. Så komisk at Yngvar spratt opp av sofaen og sku etterligne episoden. Når Yngvar skal sparke "etter ballen" sklir han på det nyvaskede gulvet (jada neida, vi var ikke hos meg), faller ned i blant potteplanter med et brak. En fin liten pynteting faller ned på han og i gulvet og knuses.. KOMISK!!
Kampen går til straffesparkkonkurranse, og Liverpool vinner den. Så klart. Nok en minneverdig ettermiddag er unnagjort, og gutta sitter slitne igjen i sofaen og kan ikke fatte at det måtte straffer til enda en gang..
Og her ser du 3-3 målet til Kong Gerrard: http://www.youtube.com/watch?v=aWlsWbPhS3M&mode=related&search=
50 Cent Og Kim klare for Kristiansand
I går slapp Quarten en stor bombe i det urbane festivalmiljøet sør for Ytre Børselv. Etter å ha jobbet med trekkplastrene i et halvt år kunne de endelig offentliggjøre at både 50 Cent og KimSS er klare for Kristiansand og quarten denne sommeren. Snakk om å slå på stortromma. Og hva Quarten har måttet legge ut for å få disse to til Kristiansand samtidig kan vi bare spekulere i, men det har nok kostet både i dollars og iskrem.
I en kort kommentar sier KimS: -Kristopher Hæstad og Julius kan herved ta seg en kringle, og en lollipop med bringebærsmak, I sommer er det en ny sheriff i byen.
I en kort kommentar sier KimS: -Kristopher Hæstad og Julius kan herved ta seg en kringle, og en lollipop med bringebærsmak, I sommer er det en ny sheriff i byen.
mandag 14. mai 2007
KimS 10 største Liverpool øyeblikk. # 9
Mars 1997. Liverpool - Newcastle 4-3. Pr. League
Visst jeg ikke husker helt feil så hadde C+ på denne tiden akkurat fått rettighetene til Premier League. Hjemme hadde ikke vi kanalen, så jeg måtte få Eirik H. Pedersen til å ta den opp på film. Når jeg kom hjem fra trening sprang jeg ut å leverte avisa, og hentet filmen. Året før leverte de en av de beste kampene jeg noensinne har sett, så jeg følte jeg hadde noe å se frem til der jeg spurtet rundt med avisa.
Kampen så jeg i tv-stua vår, og siden Yngvar lå rett ovenfor og sov da han hadde nattevakt måtte jeg ha på høretelefoner. En forrykende førsteomgang. Liverpool gruset Newcastle på det verste. Til pause var det 3-0, og det kunne fort vært mere. Ikke en eneste målsjanse til Newcastle, og jeg satt der yr av å se på laget mitt. Fantastisk fotball!
Andre omgang starter ikke fullt så overbevisende. Liverpool slapper litt av, og ønsker ikke slite seg helt ut. Lenge står det 3-0 og kampen er i ferd med å dø helt ut. Så ut av intet, Newcastle får en gavepakke. 3-1 ca 20 min før slutt. Bare et trøstemål tenker jeg. En noe skuffende andre omgang går mot slutten og jeg er godt fornøyd med at vi fortsatt har heng på Manu. Men så... Newcastle utligner igjen. 2-3 minutt før slutt. Hva faen? Og jada.. ett minutt senere er de der igjen 3-3! Hva faen!? Rotet de nettopp bort en perfekt første omgang? Jepp, ser ikke verre ut. 2 baklengs på de siste 3 minuttene. Skandale!
Liverpool har ballen i forsvaret. Den blir spilt opp til midtbanen. Kan de få en siste sjanse før kampen blåses av spør kommentatoren? Og ja, det kan de. Ballen går ut til Bjørnebye. Han forserer nedover kanten i sin ekstreme fart (hehe), slår et meget bra innlegg. Og der dukker han opp, Fowler! Han stanger ballen i mål! Nesten 2 minutter på overtid. Jeg går i fistel der jeg hopper opp og ned og prøver å være så stille som mulig. Fantastisk!! 4-3 seier, nok en gang.
Visst jeg ikke husker helt feil så hadde C+ på denne tiden akkurat fått rettighetene til Premier League. Hjemme hadde ikke vi kanalen, så jeg måtte få Eirik H. Pedersen til å ta den opp på film. Når jeg kom hjem fra trening sprang jeg ut å leverte avisa, og hentet filmen. Året før leverte de en av de beste kampene jeg noensinne har sett, så jeg følte jeg hadde noe å se frem til der jeg spurtet rundt med avisa.
Kampen så jeg i tv-stua vår, og siden Yngvar lå rett ovenfor og sov da han hadde nattevakt måtte jeg ha på høretelefoner. En forrykende førsteomgang. Liverpool gruset Newcastle på det verste. Til pause var det 3-0, og det kunne fort vært mere. Ikke en eneste målsjanse til Newcastle, og jeg satt der yr av å se på laget mitt. Fantastisk fotball!
Andre omgang starter ikke fullt så overbevisende. Liverpool slapper litt av, og ønsker ikke slite seg helt ut. Lenge står det 3-0 og kampen er i ferd med å dø helt ut. Så ut av intet, Newcastle får en gavepakke. 3-1 ca 20 min før slutt. Bare et trøstemål tenker jeg. En noe skuffende andre omgang går mot slutten og jeg er godt fornøyd med at vi fortsatt har heng på Manu. Men så... Newcastle utligner igjen. 2-3 minutt før slutt. Hva faen? Og jada.. ett minutt senere er de der igjen 3-3! Hva faen!? Rotet de nettopp bort en perfekt første omgang? Jepp, ser ikke verre ut. 2 baklengs på de siste 3 minuttene. Skandale!
Liverpool har ballen i forsvaret. Den blir spilt opp til midtbanen. Kan de få en siste sjanse før kampen blåses av spør kommentatoren? Og ja, det kan de. Ballen går ut til Bjørnebye. Han forserer nedover kanten i sin ekstreme fart (hehe), slår et meget bra innlegg. Og der dukker han opp, Fowler! Han stanger ballen i mål! Nesten 2 minutter på overtid. Jeg går i fistel der jeg hopper opp og ned og prøver å være så stille som mulig. Fantastisk!! 4-3 seier, nok en gang.
søndag 13. mai 2007
KimS 10 største Liverpool øyeblikk. # 10
Mens vi venter på den store finalen i Champions League skal vi fremover presentere de 10 største øyeblikkene Kim har hatt med Liverpool. Ikke bare resultatene som teller, men settingen rundt det hele har også mye å si. Vi starter selvfølgelig nederst og jobber oss oppover.
I dag, nummer 10.
November 2001. Liverpool - Manchester 3-1. Pr. League
Etter en legendarisk fylletur dagen før hives det innpå vanvittige mengder med boks-Cola denne søndags formiddagen. Vi skal ha vanlig samling som vi hadde på denne tiden. Dvs meg selv, Christian, Yngvar og Jørgen. I tillegg har vi gitt en oppholdstillatelse til Fredrik og Tom Idar. Samboerne fra fjorn var uten C+ på denne tiden og hadde et sterkt ønske om å få se kampen. Ikke alle slapp inn på denne tiden, slik som det fortsatt er den dag i dag. Men pga deres søte åsyn fikk de altså møte opp på prøve.
Selve kampen husker jeg ikke så mye av. Det øyeblikket som derimot huskes kommer rett før pause. Liverpool har nettopp scoret 1-0 ved Owen og vi har enda ikke landet etter det målet da vi får frispark litt utenfor 16 meteren. Rødhårete Riise stiller seg opp. Ballen trilles i retning Riise og han banker til. Ballen raser avgårde, rett i vinkelen. Tverrligger og inn! 2-0! Fra sittende posisjon spretter jeg over nærmeste mann i sofaen og lander vakkert, og utilsiktet, med knærne på lårene til Fredrik som sitter i en prøveoppholdsstol. I samme øyeblikk planter Yngvar sin ene jublende knyttneve i ansiktet til Tom Idar...
Det hele ender til slutt med en herlig 3-1 seier over rivalene, lårhøne(r) på Fredrik og blått øye(?) på Tom. Til tross for at de fikk innvilget oppholdstillatelse grunnet deres fine oppførsel har de aldri senere spurt om vi har ledig plass på kampene våre...
Målet til Riise ser du her
http://www.youtube.com/watch?v=LhdSdGfbBow
I dag, nummer 10.
November 2001. Liverpool - Manchester 3-1. Pr. League
Etter en legendarisk fylletur dagen før hives det innpå vanvittige mengder med boks-Cola denne søndags formiddagen. Vi skal ha vanlig samling som vi hadde på denne tiden. Dvs meg selv, Christian, Yngvar og Jørgen. I tillegg har vi gitt en oppholdstillatelse til Fredrik og Tom Idar. Samboerne fra fjorn var uten C+ på denne tiden og hadde et sterkt ønske om å få se kampen. Ikke alle slapp inn på denne tiden, slik som det fortsatt er den dag i dag. Men pga deres søte åsyn fikk de altså møte opp på prøve.
Selve kampen husker jeg ikke så mye av. Det øyeblikket som derimot huskes kommer rett før pause. Liverpool har nettopp scoret 1-0 ved Owen og vi har enda ikke landet etter det målet da vi får frispark litt utenfor 16 meteren. Rødhårete Riise stiller seg opp. Ballen trilles i retning Riise og han banker til. Ballen raser avgårde, rett i vinkelen. Tverrligger og inn! 2-0! Fra sittende posisjon spretter jeg over nærmeste mann i sofaen og lander vakkert, og utilsiktet, med knærne på lårene til Fredrik som sitter i en prøveoppholdsstol. I samme øyeblikk planter Yngvar sin ene jublende knyttneve i ansiktet til Tom Idar...
Det hele ender til slutt med en herlig 3-1 seier over rivalene, lårhøne(r) på Fredrik og blått øye(?) på Tom. Til tross for at de fikk innvilget oppholdstillatelse grunnet deres fine oppførsel har de aldri senere spurt om vi har ledig plass på kampene våre...Målet til Riise ser du her
http://www.youtube.com/watch?v=LhdSdGfbBow
lørdag 12. mai 2007
KimS against the world, part IV ca
Mange av dere 4 leserne her på bruket husker sikkert KimS kamper mot Cdon.com, Hammerfest Auto og tildels Posten fra i fjor høst. Vel, nå har det kommet nok et dumdristig firma på gaten (At de aldri lærer). Homeenter Musicclub heter fienden nå, og her er hva som har skjedd.
I Mars mottok Kim en pakke fra dette selskapet. Pakken inneholder et stk Shakira album, en liten regning, og noe som kunne se veldig ut som et medlemskap. Kim blir ganske paff, da han aldri har verken bestilt dette albumet eller medlemskapet.
Etter et par dager sender KimS en mail til firmaet, forklarer situasjonen, og legger til at han håper dette lar seg løse ved at han sender platen i retur og at de ikke sender han flere plater. Som vanlig avslutter Kim slike mail med å være litt ovenpå, og skriver: "Håper igjen dette lar seg ordne raskt, gjør jobben deres, jeg orker bare ikke noe langtekkelig tøv. MVH...."
De kom så med et raskt svar, og ba meg sende platen tilbake så skulle de avslutte medlemskapet. Yes herlig! Platen ble sendt tilbake like kjapt som Ben Johnson på piller..
men så, kan vi forvente at dette blir gjort ordentlig av det som helt sikkert er trygdemennesker...? (Ja ok, vet det kanskje er å kaste stein i glasshus å omtale mennesker på trygd litt nedlatende, men jeg har vært 8 mnd i arbeid nå så piss off:)) Uansett, tilbake til saken, Nei vi kan nok ikke forvente det.
I forrige uke kom det selvfølgelig(!) en ny plate, har ikke orket å åpne den. I tillegg har det kommet to medlemsblad etter jeg sendte mailen i mars. Og denne uken kom dråpen, eller regningen om du vil. Purring på Shakira, OG WESTLIFE!
Ny mail er sendt til dette bedritne firmaet. Slik ser det ut:
"Har nå fått purring på Shakira albumet og en til plate som jeg ikke kan se å ha fått. Shakira har jeg sendt tilbake for drøye 2 mnd siden, og til tross for sen postgang i Norge regner jeg med dere nå bør ha fått den platen. Gidder ikke be veldig mange ganger om at dere sletter medlemskapet mitt før jeg klager dere inn for de rette instansene...
Håper dette lar seg ordne uten mere mas, purringer, cd plater, filmer, spill medlemsblad etc."
Kjenner på meg at det er litt gøy å være grinete.
To be continued? Fo sho!
I Mars mottok Kim en pakke fra dette selskapet. Pakken inneholder et stk Shakira album, en liten regning, og noe som kunne se veldig ut som et medlemskap. Kim blir ganske paff, da han aldri har verken bestilt dette albumet eller medlemskapet.
Etter et par dager sender KimS en mail til firmaet, forklarer situasjonen, og legger til at han håper dette lar seg løse ved at han sender platen i retur og at de ikke sender han flere plater. Som vanlig avslutter Kim slike mail med å være litt ovenpå, og skriver: "Håper igjen dette lar seg ordne raskt, gjør jobben deres, jeg orker bare ikke noe langtekkelig tøv. MVH...."
De kom så med et raskt svar, og ba meg sende platen tilbake så skulle de avslutte medlemskapet. Yes herlig! Platen ble sendt tilbake like kjapt som Ben Johnson på piller..
men så, kan vi forvente at dette blir gjort ordentlig av det som helt sikkert er trygdemennesker...? (Ja ok, vet det kanskje er å kaste stein i glasshus å omtale mennesker på trygd litt nedlatende, men jeg har vært 8 mnd i arbeid nå så piss off:)) Uansett, tilbake til saken, Nei vi kan nok ikke forvente det.
I forrige uke kom det selvfølgelig(!) en ny plate, har ikke orket å åpne den. I tillegg har det kommet to medlemsblad etter jeg sendte mailen i mars. Og denne uken kom dråpen, eller regningen om du vil. Purring på Shakira, OG WESTLIFE!
Ny mail er sendt til dette bedritne firmaet. Slik ser det ut:
"Har nå fått purring på Shakira albumet og en til plate som jeg ikke kan se å ha fått. Shakira har jeg sendt tilbake for drøye 2 mnd siden, og til tross for sen postgang i Norge regner jeg med dere nå bør ha fått den platen. Gidder ikke be veldig mange ganger om at dere sletter medlemskapet mitt før jeg klager dere inn for de rette instansene...
Håper dette lar seg ordne uten mere mas, purringer, cd plater, filmer, spill medlemsblad etc."
Kjenner på meg at det er litt gøy å være grinete.
To be continued? Fo sho!
fredag 11. mai 2007
Anfield rocket mot Ch£lski
Ja da var turen til mekka unnagjort, og etter å ha vært på reisefot i tilsammen ca 42 timer på litt over 3 dager var det veldig godt å komme hjem. Men du verden, kunne reist i flere uker i strekk for den opplevelsen vi fikk. Å beskrive inntrykkene blir egentlig meningsløst, men kan da iallefall fortelle litt om turen. Som var langt opp i endetarmen det råeste jeg har opplevd.
Turen startet tidlig mandags morgen i 10 tia. Den skulle startet en drøy time tidligere, men på uforståelig vis klarte Jørgen å forsove seg. Kan sies at det ble kjørt litt hardt til Alta i Grinna (Granadaen til Jørgen) for å rekke flyet.
Etter mye om og men endte vi opp med litt mere mye om og men da vi skulle ta toget til Liverpool fra London. Nøyaktig 1.min og 22 sek før toget går ankommer vi stasjonen hvor toget skulle gå fra. Mens vi hiver etter pusten som vi mistet i de mange rulletrappene opp fra undergrunnen prøver vi å finne en skjerm for å finne ut hvilket spor toget var på. Vi fant ikke.
Måtte pga det ta tog til Manchester, og så taxi videre til Liverpool. I Manchester brukte vi tiden kun til å gjøre vårt fornødne på do, og det føltes godt. Ingen penger ble lagt igjen der. Sånn bortsett fra de 80 pundene taxisjåføren lurte oss med. Vi ankommer så Liverpool rundt omkring halv 3 på natten lokal tid. Vi drar og ser på Anfield, kliper oss litt i skinnet, og går tilbake og legger oss, 3 minutters gange unna stadion.
Så kom tirsdagen. Sola skinner, det er kampdag. En spent gjeng spaserer inn på stamkafeen fra sist gang vi var der, Kop a bite, og spiser en tradisjonell engelsk frokost. Toast med egg og bacon. Og en box Cola så klart. Vår første "samtale" med scousere blir gjort. Spesiell dialekt for noen, uforståelig gresk for andre. En blanding av disse for oss, artig opplevelse.
Etter frokosten drar vi tilbake til Anfield, og får et bedre inntrykk nå som vi får se i alt dagslys. Førstegangsreisende Yngvar står stort sett bare og måper og holder tårene tilbake. Snart 40 år gammel, supporter i ca 34 år, og endelig er han her. Minnesmerket etter Hillsborough, Paisley Gate, Shankley Gate, det er stort.
Vi går inn på Kop Shop, supporterbutikken som vel er omtrent like stor som innedekket på Isjørnhallen. Stappet med supporterutstyr. Det blir svidd av noen grunker på drakter, skjerf, jakker osv. Deilig.
Ca 4 timer før kampstart drar vi innom The Albert, en pub rett utenfor Anfield. Tar oss noen øl. Jeg to. Ja faktisk! Vandrer så over gaten til The Park hvor vi så skal tilbringe tiden før kampen. Etterhvert blir stemningen fantastisk elektrisk. Puben blir fylt opp til det maksimale av supportere. Jeg sitter en stund 
ved siden av en fyr som faktisk er Chelsea supporter, den eneste i lokalet. Fra Norge. Han skrøt masse av stemningen, og ønsket at Chelsea omså bare kunne fått til halvparten. Men som han legger til, det kan de bare drømme om. Dette er sjela!
En kar som nesten bestandig blir filmet når det er Liverpool på tv kommer bort. Han har masse pins på capsen, som vanlig, og er skikkelig giret. Han er innom alle bordene og hilser på, og sier at vi idag må møte opp en time før kampen starter og synge det vi er gode for inne på stadion. John "vi lar oss ikke skremme av Anfield" Terry og gjengen skal få oppleve noe de sent vil glemme. De SKAL skremmes. Vi skal ikke bare være den 12. spilleren, vi skal være den femtende spilleren! JAA!!
Vi drar inn på Anfield halvannen time før kamp. Vi er nesten de eneste som er der, og det hele føles som en drøm. Vi sitter og spiser en nydelig hot dog, og bare tar til oss alt av følelser. Nesten litt overveldende å sitte der, være på Anfield igjen. Anfield!!
Plutselig fylles stadion opp, og det startes å synge. Gående over banen ser vi Luis Garcia, og dagens første gåsehud opplevelse blir født. Hele stadion ljunger i til Garcia sangen. 40.000 mennesker kan virkelig synge høyt. langtidsskadete Garcia applauderer til oss, og det hele er rett og slett et vakkert øyeblikk for å si det litt gayt. Laget til Chelsea kommer inn på gressteppet, enorm pipekonsert! Like etter kommer Liverpool inn, Og jubelen står i taket. Så bommer Frank Lampard på en pasning. Publikum jubler, og setter i "You fat bastard! you fat bastard!" mot fat Frank. Den samme hymnen mot Fat Frank ble bare mer og mer "vond" og innbitt utover i kampen, skikkelig gøy!
Dagens andre gåsehudsak, vi starter å synge You`ll never walk alone... Holy macaroney!! Jeg vet at Champions League hymnen går i bakgrunn, men hører ikke litt av den. Ser bare Champions League flagget i midten svaier. Å si at stemningen nå var elektrisk er årets understatement. Det finnes ikke ord for å beskrive følelsen og stemningen akkurat nå. Herlig.
Kampen er i det hele tatt en stor orgasmisk opplevelse. Spillerne viser at de er genialt gode, i alt de foretar seg. Og publikum da, helt enormt! Så scorer Daniel Agger.. Ville tilstander! Etter at jubelen har senket seg litt står bare jeg og Christian og flirer til hverandre. I gledesrusen hang Christian over en svær skallete hooligan som sto foran oss, og jeg var rundt halsen på en gammel skrøpelig liten mann som ropte ut "We`re gonna fuck em!!". Man kan kanskje si det hele tok litt av. Hele tribunen vi sto på gynget faktisk på det verste/beste. (Såpass mye at stewardsene i andre omgang prøvde å være veldig strenge på at vi måtte sitte..(?!))
Resten av omgangen, og 2.omgang, besto av mye nervøs neglebiting. Det skjedde ikke ofte, men hver eneste gang Chelsea hadde ballen inne på Liverpools banehalvdel føltes det som jeg skulle pisse på meg. Stemmen ble fort redusert og den klarte ikke prestere opp mot sitt beste utover i andre omgang. Urutinert av meg, heldigvis holdt gutta på banen stand.
Når det hele gikk til straffespark var jeg skremmende rolig i kroppen. Fullstendig sikker på seier. Og når jeg kjente hvilken enorm pipekonsert Chelsea ble møtt med ble jeg enda mer sikker. Det gjorde vondt i ørene da Geremi trødde frem for å ta straffe nr.3. Uansett, det gikk som det måtte gå, vi vant, Chelsea ikke. Vi sang, vi jublet, vi gråt, vi lo og vi jublet og sang enda mer.
Etter kampen dro vi hjem en tur, der ble vi bare sittende og se på hverandre. Fullstendig utslitt etter en slitsom kamp. Den planlagte turen til byen tok vi ikke, dro bare ut på Anfield og såg på livet. Mye klemming med totalt fremmede mannfolk. Helikoptre var i lufta over oss, trafikken sto stille. Folk sprang rundt i gatene og sang. Dette var stort også for de lokale scouserne.
Sannsynligvis får vi aldri oppleve noe slikt igjen. Litt synd det, men vi sa det samme etter kampen mot Milan i Istanbul. Og vips gjentok de det samme mot West Ham året etter. Og igjen, det er Liverpool det er snakk som. Ikke ukjent for å gjøre tingene på denne måten.
Jeg unner absolutt alle å oppleve noe i nærheten av dette. Så får du sjansen til å dra på en storkamp med ditt lag, ta den.
Terningkast: ca 1000.
Fotball er herlig! Liverpool er best!
Turen startet tidlig mandags morgen i 10 tia. Den skulle startet en drøy time tidligere, men på uforståelig vis klarte Jørgen å forsove seg. Kan sies at det ble kjørt litt hardt til Alta i Grinna (Granadaen til Jørgen) for å rekke flyet.Etter mye om og men endte vi opp med litt mere mye om og men da vi skulle ta toget til Liverpool fra London. Nøyaktig 1.min og 22 sek før toget går ankommer vi stasjonen hvor toget skulle gå fra. Mens vi hiver etter pusten som vi mistet i de mange rulletrappene opp fra undergrunnen prøver vi å finne en skjerm for å finne ut hvilket spor toget var på. Vi fant ikke.
Måtte pga det ta tog til Manchester, og så taxi videre til Liverpool. I Manchester brukte vi tiden kun til å gjøre vårt fornødne på do, og det føltes godt. Ingen penger ble lagt igjen der. Sånn bortsett fra de 80 pundene taxisjåføren lurte oss med. Vi ankommer så Liverpool rundt omkring halv 3 på natten lokal tid. Vi drar og ser på Anfield, kliper oss litt i skinnet, og går tilbake og legger oss, 3 minutters gange unna stadion.
Så kom tirsdagen. Sola skinner, det er kampdag. En spent gjeng spaserer inn på stamkafeen fra sist gang vi var der, Kop a bite, og spiser en tradisjonell engelsk frokost. Toast med egg og bacon. Og en box Cola så klart. Vår første "samtale" med scousere blir gjort. Spesiell dialekt for noen, uforståelig gresk for andre. En blanding av disse for oss, artig opplevelse.Etter frokosten drar vi tilbake til Anfield, og får et bedre inntrykk nå som vi får se i alt dagslys. Førstegangsreisende Yngvar står stort sett bare og måper og holder tårene tilbake. Snart 40 år gammel, supporter i ca 34 år, og endelig er han her. Minnesmerket etter Hillsborough, Paisley Gate, Shankley Gate, det er stort.
Vi går inn på Kop Shop, supporterbutikken som vel er omtrent like stor som innedekket på Isjørnhallen. Stappet med supporterutstyr. Det blir svidd av noen grunker på drakter, skjerf, jakker osv. Deilig.
Ca 4 timer før kampstart drar vi innom The Albert, en pub rett utenfor Anfield. Tar oss noen øl. Jeg to. Ja faktisk! Vandrer så over gaten til The Park hvor vi så skal tilbringe tiden før kampen. Etterhvert blir stemningen fantastisk elektrisk. Puben blir fylt opp til det maksimale av supportere. Jeg sitter en stund 
ved siden av en fyr som faktisk er Chelsea supporter, den eneste i lokalet. Fra Norge. Han skrøt masse av stemningen, og ønsket at Chelsea omså bare kunne fått til halvparten. Men som han legger til, det kan de bare drømme om. Dette er sjela!En kar som nesten bestandig blir filmet når det er Liverpool på tv kommer bort. Han har masse pins på capsen, som vanlig, og er skikkelig giret. Han er innom alle bordene og hilser på, og sier at vi idag må møte opp en time før kampen starter og synge det vi er gode for inne på stadion. John "vi lar oss ikke skremme av Anfield" Terry og gjengen skal få oppleve noe de sent vil glemme. De SKAL skremmes. Vi skal ikke bare være den 12. spilleren, vi skal være den femtende spilleren! JAA!!
Vi drar inn på Anfield halvannen time før kamp. Vi er nesten de eneste som er der, og det hele føles som en drøm. Vi sitter og spiser en nydelig hot dog, og bare tar til oss alt av følelser. Nesten litt overveldende å sitte der, være på Anfield igjen. Anfield!!Plutselig fylles stadion opp, og det startes å synge. Gående over banen ser vi Luis Garcia, og dagens første gåsehud opplevelse blir født. Hele stadion ljunger i til Garcia sangen. 40.000 mennesker kan virkelig synge høyt. langtidsskadete Garcia applauderer til oss, og det hele er rett og slett et vakkert øyeblikk for å si det litt gayt. Laget til Chelsea kommer inn på gressteppet, enorm pipekonsert! Like etter kommer Liverpool inn, Og jubelen står i taket. Så bommer Frank Lampard på en pasning. Publikum jubler, og setter i "You fat bastard! you fat bastard!" mot fat Frank. Den samme hymnen mot Fat Frank ble bare mer og mer "vond" og innbitt utover i kampen, skikkelig gøy!
Dagens andre gåsehudsak, vi starter å synge You`ll never walk alone... Holy macaroney!! Jeg vet at Champions League hymnen går i bakgrunn, men hører ikke litt av den. Ser bare Champions League flagget i midten svaier. Å si at stemningen nå var elektrisk er årets understatement. Det finnes ikke ord for å beskrive følelsen og stemningen akkurat nå. Herlig.
Kampen er i det hele tatt en stor orgasmisk opplevelse. Spillerne viser at de er genialt gode, i alt de foretar seg. Og publikum da, helt enormt! Så scorer Daniel Agger.. Ville tilstander! Etter at jubelen har senket seg litt står bare jeg og Christian og flirer til hverandre. I gledesrusen hang Christian over en svær skallete hooligan som sto foran oss, og jeg var rundt halsen på en gammel skrøpelig liten mann som ropte ut "We`re gonna fuck em!!". Man kan kanskje si det hele tok litt av. Hele tribunen vi sto på gynget faktisk på det verste/beste. (Såpass mye at stewardsene i andre omgang prøvde å være veldig strenge på at vi måtte sitte..(?!))
Resten av omgangen, og 2.omgang, besto av mye nervøs neglebiting. Det skjedde ikke ofte, men hver eneste gang Chelsea hadde ballen inne på Liverpools banehalvdel føltes det som jeg skulle pisse på meg. Stemmen ble fort redusert og den klarte ikke prestere opp mot sitt beste utover i andre omgang. Urutinert av meg, heldigvis holdt gutta på banen stand.
Når det hele gikk til straffespark var jeg skremmende rolig i kroppen. Fullstendig sikker på seier. Og når jeg kjente hvilken enorm pipekonsert Chelsea ble møtt med ble jeg enda mer sikker. Det gjorde vondt i ørene da Geremi trødde frem for å ta straffe nr.3. Uansett, det gikk som det måtte gå, vi vant, Chelsea ikke. Vi sang, vi jublet, vi gråt, vi lo og vi jublet og sang enda mer.
Etter kampen dro vi hjem en tur, der ble vi bare sittende og se på hverandre. Fullstendig utslitt etter en slitsom kamp. Den planlagte turen til byen tok vi ikke, dro bare ut på Anfield og såg på livet. Mye klemming med totalt fremmede mannfolk. Helikoptre var i lufta over oss, trafikken sto stille. Folk sprang rundt i gatene og sang. Dette var stort også for de lokale scouserne.
Sannsynligvis får vi aldri oppleve noe slikt igjen. Litt synd det, men vi sa det samme etter kampen mot Milan i Istanbul. Og vips gjentok de det samme mot West Ham året etter. Og igjen, det er Liverpool det er snakk som. Ikke ukjent for å gjøre tingene på denne måten.
Jeg unner absolutt alle å oppleve noe i nærheten av dette. Så får du sjansen til å dra på en storkamp med ditt lag, ta den.
Terningkast: ca 1000.
Fotball er herlig! Liverpool er best!
torsdag 10. mai 2007
KimS på flyttefot
Etter to år i utlendighet, med oppholdssted i Alta og Rypefjord er man nå klare for å flytte tilbake til sine røtter. Nå som muttern flytter ut av Idrettsveien tar KimS med seg sofa og tv og flytter inn i det som regnes som hans andre hjem. I løpet av en uke eller to skal innflyttingen være gjort.
I bytte mot deilige gaver kan det arrangeres innflyttningsfest.
I bytte mot deilige gaver kan det arrangeres innflyttningsfest.
onsdag 9. mai 2007
Tap mot Rafsbotn(!)
På forblåste Breidablikk gikk vi på et surt 2-4 nederlag mot Rafsbotn tirsdagskveld. I vindkastene blåste det husdyr og små personbiler, noe som gjorde det hele til en bingokamp man skjelden har sett makan til.
Da vi kun ledet 1-0 til pause med den sterke medvinden til hjelp var det med bange anelser vi gikk ut til andre omgang. Og de bange anelsene traff bra, vi kom oss knapt nok over midtbanen. Utsparkene fra vår keeper snudde i lufta og ble nesten farlige målsjanser uten at andre var borti ballen. Slik var det også for Rafsbotn i første. Men vi greide ikke utnytte det.
En tragedie av en "fotballkamp", som ble utsatt fra forrige helg da det lå 3 cm LETT sne på bakken. Men å spille når det blåser orkan, det går altså helt greit...
I en svak kamp ble målene scoret av Mads og Runar. Hadde forholdene vært noenlunde ordentlige hadde vi høvlet over bøndern fra utkanten av Alta med å spille fotball. Lett.
Da vi kun ledet 1-0 til pause med den sterke medvinden til hjelp var det med bange anelser vi gikk ut til andre omgang. Og de bange anelsene traff bra, vi kom oss knapt nok over midtbanen. Utsparkene fra vår keeper snudde i lufta og ble nesten farlige målsjanser uten at andre var borti ballen. Slik var det også for Rafsbotn i første. Men vi greide ikke utnytte det.
En tragedie av en "fotballkamp", som ble utsatt fra forrige helg da det lå 3 cm LETT sne på bakken. Men å spille når det blåser orkan, det går altså helt greit...
I en svak kamp ble målene scoret av Mads og Runar. Hadde forholdene vært noenlunde ordentlige hadde vi høvlet over bøndern fra utkanten av Alta med å spille fotball. Lett.
lørdag 5. mai 2007
Årets første seriekamp
Fredag spilte vi (HFK2) første seriekamp for sesongen. Kunne nesten ikke blitt verre motstander for en urutinert gjeng, fjorårets seriemester Porsanger skulle møtes på bortebane. Heldigvis er de noe svekket siden i fjor.
Det ble en svært så uryddig start på kampen. Ganske typisk til at det var første kampen til begge lagene i år. Ikke før etter halvtimen spilt begynner det å skje ting, og selvfølgelig er det feile veien, 1-0 til PIL etter litt klabb og babb og angrep på keeper.
Få minutter senere gåller undertegnende et mål som ga meg sår på kneet, 1-1.
Andre omgangen er faktisk ikke startet før PIL putter inn 2-1. Nok en gang et mål vi burde avverget. Det hele går mot et surt tap, og vi (danske Truls) brenner sjanser på ekte Tore Andre Flo vis. Men så.. PIL er slitne, og vi får igjen for at vi er godt trente. 2-2, flott utligning av svigerbror Runar. Rørvikveien 39 ryster Porsanger.
5 minutter før slutt skjer det noe som jeg helt sikkert vil bli beskyldt for å skrøne om når jeg sier det. men det skjedde faktisk. Jeg slår et eminent innlegg (dagens eneste fra min side) og Vegard Gamst letter 1.5cm opp fra bakken og treffer ikke ballen rent. Foreløpig alt normalt ja. Men ballen den er fortsatt over Vegard som så spretter opp og er drøye 9cm over bakken. Og denne gangen treffer han ballen, og den går i mål!! 3-2, på heading fra Vegard! PIL har ikke noe å stille opp med, de er ferdige og vi vinner mot fjorårets seriemestre fortjent. Kan bli en artig sesong dette her, bare vi ikke trur vi er noe.
En skuffende ting derimot som jeg føler jeg må påpeke.. Da jeg spilte i IIL var høydepunktet med bortekampene å dra på gatekjøkken og spise store burgere med ost og bacon. I HFK drar vi på Statoil og tar en pølse eller våt hamburger for å bli kjapt ferdig. Ikke bra.
onsdag 2. mai 2007
Den gamle bloggen
På kims.rabbababb.net finner du den gamle siden og mange flotte innlegg som alle er verdige en titt og en eller annen nobelpris.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
