KimS 10 største Liverpool øyeblikk. # 7

Mars 2006. Liverpool - Benfica 0-2. Ch. League

I en alder av 26 år fikk/tok jeg endelig sjansen til å se Liverpool i live. Jeg og Christian fikk begge vår jomfrutur til mekka, og man kan trygt si vi gledet oss. I januar fikk vi tak i billetter og frem til Mars skjedde det titt og ofte at meldinger som "æ får ikke sove, sover du? æ glede mæ!!" ble sendt til hverandre.

Da reisedagen endelig kom var jeg 754% sikker på at et av flyene skulle deise i bakken. Skulle virkelig vi få se Liverpool, på Anfield? No way! Men joda. Til tross for at vi reiste med Ryan Air fra Sandefjord kom vi oss trygt frem til Liverpool. Og det var spesielt. Da jeg trødde ned flytrappen og traff den våte asfalten på Liverpooljord måtte jeg klipe Christian for å se om jeg bare drømte dette. Han sa "Au faen da!" så jeg drømte ikke. Skikkelig surrealistisk var det.

Etter en skremmende taxitur ankom vi Anfield Road. Vi fikk såvidt et glimt av stadion da vi føk forbi i en fart Petter Solberg ville vært stolt av. Vi hadde lyst å stoppe å gå ut ved stadion, men ukjent som vi var i området tok vi taxien rett til "hotellet". Der møtte vi bestyrer Tage, en svært hyggelig men noe stresset bergenser. Han losjerte oss inn og ba oss komme over gata etterpå. Der møtte vi flere norske scousere, bl.a en noe stor mann kalt for Monsen. En godt bereist herremann som da han var i Tokyo på VM for klubblag møtte Paris Hilton på nattklubb. Han tok seg bryet med å vise oss rundt på kvelden, meget snillt. Han hadde også en haug med røverhistorier på lager.

Det å stå på utsiden av Anfield for første gang føltes veldig riktig. Nå var det Christian sin tur å klipe meg, hardt, og han drømte visst heller ikke. Mange bilder ble tatt mens Monsen og gutta dro inn på pub. Egentlig like greit at vi ble eltet alene, den fnisete oppførselen som vi sto for da vi gikk rundt Anfield, to ganger, passer seg vel egentlig ikke for 2 karer midt i tjueårene..

Etter en natt med dårlig søvn og kråker i magen kom kampdagen. To spente gutter drar å spiser toast med egg og bacon før de drar innom KopShopen. Masse utstyr! Pengene fikk fart på seg slik de bør på en slik fantastisk butikk. Vi tar så bussen inn til byen, og besøker Beatles museet. Helt greit var det. De neste timene ble det gjort enda litt mere shopping og spising, før vi fant et casino.. Da vi hadde vært der i 10 minutter, og da tar jeg i, hadde vi spilt bort 50 pund. Vi knakk medlemskortene og dro.


3-4 timer før kampstart dro vi på pub, fantastisk! Kanskje det beste med hele turen. Ikke vits å si så mye mere enn det. Fulle scousere viser seg å være et kjærlig folkeslag. Tiden flyr, stemningen er kjempebra. og med 6-8 øl og 2 rusbrus (eller var det omvendt?) ble alle sangene jeg ikke kunne veldig lette å lære seg.. Mellom sangene forteller Monsen nye historier, han har blant annet skoene til Fowler, Dalglish og Owen hjemme. Og en masse annet stash. Pengene hans gikk til mat, øl, husleie og Liverpool..







En time før kamp, og vi drar hjem på rommet hvor Tage har lagt billettene våre. Det var spesielt å stå med en Champions League billett til en Liverpool kamp i handa. Vi kommer oss trygt inn på Anfield, ingenting kan stoppe oss nå, vi får se Liverpool!


Vi trør opp trappa mot tribunen. Og for en herlig følelse å skimte mer og mer av The Kop og resten av tribunen for hvert skritt vi tok. Og gressmatta da. Vi kunne sikkert sett Mira Craig, Shakira og Halle Berry i en heftig trekant uten å tatt av slik vi gjorde på Anfield. Vi ble de barnslige gutta som gikk utenfor Anfield kvelden før igjen. Mange rare lyder ble laget. Vi brukte opp spøken med å klipe hverandre for å se om vi drømte mange ganger. Opplevelsen var utrolig bra.

Kampen kan vi bare sette en strek over. Stor opplevelse, dårlig resultat. Av en eller annen grunn husket verken jeg eller Christian resultatet av kampen nå da vi var på Anfield sist. Ingenting fra kampen huskes, bortsett fra da Fowler var og varmet opp. Det husket jeg.. Om vi var beruset på øl, Liverpool, stemningen eller de fantastiske Kop-pølsene vites ikke. Men kampen er iallefall litt blurrete i minnebrikken.



Dagen etter fikk vi omvisning inne på Anfield, igjen, veldig deilig. Garderoben, This is Anfield skiltet, museet med all historien og pokalene, inntrykkene var mange og store. Under en film med diverse Liverpool historie måtte en av oss tørke bort noen tårer. Hah, for en pyse.

I det hele tatt var dette en stor opplevelse som gjorde at vi bestemte oss for at vi skal tilbake til Liverpool iallefall en gang hver sesong.