Mai 2005. Liverpool - Milan. Finale i Champions League.I en ellers elendig sesong spilte Liverpool seg til finale i Ch.League på forbløffelig vis. Mange vil si vi spilte destruktiv fotball, men det er så fryktelig langt unna sannheten at vi må la den ligge.
21 år var gått siden sist gang Liverpool løftet trofeet, med andre ord noe de fleste av oss ikke husker. Og av den grunn bestemte "vi" oss for å ikke ha normal samling hjemme, men dra på Redrum for å se den på storskjerm. En avgjørelse jeg ikke stemte for da pubkamper stort sett bestandig har endt i tap. Og grunn? Jo, sannsynligvis sitter man dårlig med en svær Shrek foran seg. Og der er også ganske sikkert mennesker som sitter der med et flåsete hjernedødt syn på fotball, og kanskje en og annen klysete supporter av et annet lag har funnet vei inn på puben for å fråtse seg i at et lag skal tape... Men, man kan da ikke sitte hjemme alene så man bet i bananskallet og ble med.
Vi møtte opp på Redrum god tid før kamp, klar for å drikke oss i form og delta i quiz og slikt for å komme i stemning. Alkohol, quiz, videoklipp og skrøner var god oppvarming til kampen og når den skulle starte var stemningen på topp. Men som tidligere nevnt, og som fryktet, der var supportere av andre lag tilstede, og vi satt ikke veldig bra, bange anelser ble skapt pga det, og selvfølgelig måtte det gå galt.. Kampen er såvidt blitt blåst igang når Milan får frispark etter en klønete Traore takling. Denne scorer Milan på, og før 1.minutt er gått er vi allerede ute på svært tynn is og kryper.
Resten av omgangen er et eneste vondt mareritt, Liverpool blir så til de grader rundspilt. Pauseresultat: 0-3! Og det var ikke akkurat ufortjent heller. Kanskje den flaueste omgangen jeg noensinne har sett av Liverpool, i det som skulle være den største kampen jeg har opplevd. For en grusom timing!
I pausen ble man bare sittende og måpe, en så stor kamp som man hadde gledet seg til i lang tid, pisset bort i løpet av 45 håpløse minutter. Og kampstatistikken min på pub... Fortsatt en gruset statistikk. Nedtur.
Halvveis ut i pausen legger jeg frem et forslag om at vi forlater det bedrøvelige åstedet og drar hjem til meg og ser resten av kampen. Var tross alt hjemme hos meg vi hadde banet oss vei til finalen. Forslaget ble godkjent så jeg, Christian og Svend Erik drar hjem. Vi påstår vi skal hjem for å snu kampen, selv om vi sier det så trudde vel ingen av oss på akkurat det.
På tur hjem ringer vi Kaikanten og bestiller en pizza, litt kan vi da vel kose oss på en slik trasig kveld. vi rekker akkurat hjem til 2.omgang og benker oss ned på gode plasser rett foran tven. 5 minutter ut i omgangen ringer Ken Øien (sjåfør for Kaikanten) for å mobbe og si at pizzaen er på vei innen 10 minutter...
"Helvetes scum supportere" tenker vi, før vi opplever 6 minutter som forandret hele historien. Ja, hele historien! Tilogmed det nye testamentet vil etterhvert bli forandret etter denne hendelsen.
53.min: Gerrard header vakkert inn et innlegg fra Riise. Jada!! Vi reiser oss fra sofaen uten å ta helt av, gir hverandre den vanlige high-fiven og setter oss ned igjen.55.min: Ballen spilles inn fra siden og havner oss Smicer som legger ann til skudd fra drøye 20 meter. "Å nei" tenkte nok halve verden da, men neida! Vladimir Smicer dunker inn reduseringen! JAAAAADA!! Det lyser tro og vilje i spillernes ansikter nå. Og hjemme i Idrettsveien spretter vi nå rundt på gulvet og klemmer hverandre. Skal vi greie å snu dette? Bare fordi vi dro hjem? Ja det er slike øyeblikk som skaper overtro...59.min: Gerrard spilles igjennom, blir felt, og vi får straffe!! "Å du søte syke sataniske prestemunkefaen hva er det som skjer!?"Alonso trør frem og ser ut som han er klar for å bikke under hvert øyeblikk. Øynene flakker fra side til side. Skjelden har man vel sett en så nervøs spiller. Forståelig nok! Alonso løper mot ballen, skyter, Neeeeei!!!! Joooooooooooooooooooooooooooooooo!!! JAAAA!! Milans keeper redder, men Alonso setter returen! Ville tilstander i Idrettsveien nå, undertegnede står plutselig ute på verandaen i bar overkropp og sveiver drakt og skjerf i lufta! Vi snudde 0-3 til 3-3! I løpet av 6 minutter! Mot AC Milan! Fra Italia!! Det laget med det beste defensive ryktet i verden har nettopp sluppet inn 3 mål på 6 minutter.. Det finnes ikke ord som kan beskrive det. Seriøst, det finnes ikke!
Stillingen er altså plutselig 3-3, kampen er plutselig åpen igjen, og hvem kan vi takke for det? Joda, 3 stk karer fra Hammerfest! Mr Øien dukker opp og får seg litt av et sjokk, det var 0-3 da han dra fra Kaikanten! hehehe, den som ler sist...
Vi får heldigvis roet oss litt ned resten av 2.omgangen. Heldigvis fordi en av oss ville garantert strøkke med om det skulle fortsette slik. Og så skjer det enda en ting, rett før dommeren blåser av, vi mister tv-signalet! Etter 15 sekunder med svart tv løper jeg ned til muttern for å sjekke hennes tv, svart der også! "Men faen da!" Vi sitter 2-3 minutter for å vente og se, men fortsatt svart, både hos meg og hos muttern. Gode råd er dyre, vi hiver oss inn i bilen til Svend og gasser på opp til Christian. Vi rekker første ekstraomgang og er altså på vår tredje location i løpet av kvelden.
Ekstraomgangene er slappe, 22 slitne spillere har ikke lyst å tape og ingen satser veldig mye fremover. Det nærmer seg straffekonk, pulsen er på drøye 280 og vår største Liverpoolkamp i vår levetid skal altså avgjøres på noe så tilfeldig. Holy Macaroney! Så dukker Shevchenko opp, innlegg fra venstre, fra 6 meter header han rett på Dudek som må gi retur. Returen går tilbake til Shevchenko som fra 3-4 meter på tilnærmet åpent mål setter den rett i armen på Dudek! Tidenes mulighet, bom! Da skjønte man at det var kvelden for Liverpool triumf. Start å gravèr inn Liverpool på pokalen, selvfølgelig skal vi vinne dette.
Kampen går til straffekonk, en nervepirrende forbannet ekkel straffekonk. Kroppen verker og har overhodet ikke lyst å være med på denne påkjenningen. Alt av innvendige organer vrenger seg og sier ifra om at tven burde bli slått av. Heldigvis hører ikke hodet etter, og registrerer at første straffen til Milan blir banket over. Så scorer vi, og Milans neste straffe blir reddet av Jerzy "Grobbelaar" Dudek. Pulsen faller med 150 slag, og når Cisse så putter på til 2-0 er det klart, dette vinner vi. Og jada, Shevchenko bommer på Milans siste straffe og sender alle røde scousere til himmels! På Sukkertoppen hos Christian er det den obligatoriske hopp og sprett feiringen i bar overkropp som dominerer. Vi ler og skvetter en tåre om hverandre. Og når Gerrard løfter pokalen er det uten noen tvil det vakreste og mest uvirkelige øyeblikk jeg har opplevd. Ja, VAKKERT!
Vinner av Champions League 2005, Liverpool Football Club! Haha, så latterlig sykt.
Etterhvert drar man ned på Redrum igjen, og der ser det ikke ut. Der har det vært liv! Man klemmer mange kjente og ukjente mannfolk i rødt. Alle går rundt i en slags transe og det ser ikke ut som at noen forstår hva som har skjedd. Det spilles og synges You`ll Never Walk Alone hele tiden, tårene sitter løst. Og de som ikke slipper tak på tårene sitter bare med et helt tomt blikk og ser ut i løse lufta. What a feeling!
Røsk meg bakfra dette var utrolig stort! Aldri vil vi igjen få være med på noe så sykt som dette, det bare fins ikke sjanser eller håp for det. Desverre kan man si. Men vi har minnene, og takk for det. Syke syke minner!
Ingen dag har vært bedre, ingen dag vil noensinne bli bedre. 25 Mai 2005, verdens desidert beste dato, tusen takk!
Livet
ER bedre for den som følger med på fotball.
Lite har skjedd siden sist, bortsett fra at noen flere har fallt fra i det ørlille håpet om å kunne kjempe i toppen.
