KimS 10 største Liverpool øyeblikk. # 4

Mai 2001. Liverpool - Alaves 5-4 e.e.o. Uefa Cupfinale

Finale nr. 3 denne våren. Og for en fantastisk avslutning på en mycket bra sesong. 4 dager før banket vi Arsenal som jeg har nevnt i øyeblikk nr. 5. Og vi var enda litt shaky etter den kampen når vi samlet oss til nok en finalematch. Men vi fikk ikke roet oss i denne kampen om det skal sies litt mildt.

Kampen starter perfekt for oss. Marcus Babbel satte tidlig inn 1-0 og det var stor stemning i stua. Og verre ble det ikke av at Michael Owen finner Gerrard med en glimrende pasning som han skyter forbi keeperen. 2-0. Nå roet nervene seg masse. Men det varte ikke lenge. Alaves scorer på et innlegg og det er kamp igjen. 2-1. Rett før pause blir Michael Owen spilt i bakrom, og på denne tiden var det omtrent farligere enn Boris Jeltsin på nachspiel med sine røde koffert som selskapslek. Owen blir klippet ned av keeperen, gult kort og straffespark. Gode gamle Gary McAllister tar det sikkert, 3-1 rett før pause!

Andre omgangen er såvidt startet når Alaves utligner og gjør det til en kamp igjen. 3-2. Og som om ikke det er nok, ikke lenge etterpå er de der igjen 3-3! Vi som var relativt høyt oppe i pausen landet med et brak og det blir stille i stua etter noe bannskap. Nå oppdager vi også at de små Fowler figurene, som vi bestandig stilte opp til kamp for tven, ligger på gulvet. Det var dårlig karma på denne tiden (og er det fortsatt), og vi skjønte fort hvorfor omgangen startet så dårlig. Mere bannskap, mens vi setter figurene opp i stående stilling igjen..

Så gjøres det et genialt bytte. Stornegeren blir byttet ut, Gud inn. Altså Heskey ut og Fowler inn. 8 minutter senere løper Fowler med ball på ca 16 meteren, slenger ivei et plasseringsudd som lirkes inn helt inntil stolperota. 4-3! Foooooowler!! Vi løper rundt i stua og havner i en haug på kjøkkenet. Vel vel.

Godt på vei inn i den magiske trettende himmelen, som kanskje Ari behn ville ha sagt det, står vi foran skjermen og synger oss inn i historien med trippelgullet klart. Men... For dere som kan litt Liverpool, og for dere som ikke kan men har lest litt om disse minnene mine skjønner vel kjapt hva som skjer 2 minutter før slutt..? Joda såklart, Alaves scorer! 4-4, er det i det hele tatt mulig?

Noksa knust etter det målet trenger vi hele første ekstraomgangen på å komme oss, slaget i ballene fra Alaves traff bra. Nok en gang må vi løfte Figurene opp fra gulvet, hvor lenge lå de der? Faen så urutinert. Men det ga heldigvis ikke mål i mot denne omgangen, selv om vi kanskje kunne fortjent det ettersom i var så uforsiktige.
Uansett, omgangen blir blåst av, vi er nå en omgang i fra straffesparkkonkurranse.

Spillerne er slitne, og kanskje litt redde. Vi er nervøse og redde. Ingen vil tape det her. Første målet vinner. Det hele går mot straffekonk, infarkt, slag og gud vet hva. meeeeen, nok en gang bør vi minne på at det er Liverpool vi snakker om.. Alaves får en spiller utvist, andre for dagen, og vi får frispark. Gary McAllister slår ballen inn i feltet. Herregud.. Den har ikke retning mot noen Liverpool spillere. Den er på tur rett i fanget til keeperen, men heldigvis roper han at han har den. Forsvarsspilleren foran keeper setter likesågodt hodet til ballen og header den over keeper. I mål!! 5-4! Selvmål! Jaaaaaa! Vi vant! Nå står vi alle i sofaen og hopper. Selvfølgelig knekker den under oss og vi faller i bakken med et lite brak.

Sofaens aller siste kamp ble dens aller største i dens levetid. For en dag å ta farvel på. Det er det man kaller en verdig avskjed. Heldigvis var det kun den som ikke tålte den harde vårsesongen. Vi andre var nok ganske nært å stryke med opptil flere ganger, men vi overlevde. Såvidt. Etter finalen drar jeg ut og drikker, har med meg Liverpool flagget og husker ikke mer.

En hard sesong ble unnagjort og jeg har aldri før eller senere vært glad for at det var sommer og pause fra Liverpool. Var helt utslitt og trengte pausen for å samle meg selv så jeg kunne gå mot den nye sesongen med bravur som Roar Stokke ville sagt det.