Anfield rocket mot Ch£lski

Ja da var turen til mekka unnagjort, og etter å ha vært på reisefot i tilsammen ca 42 timer på litt over 3 dager var det veldig godt å komme hjem. Men du verden, kunne reist i flere uker i strekk for den opplevelsen vi fikk. Å beskrive inntrykkene blir egentlig meningsløst, men kan da iallefall fortelle litt om turen. Som var langt opp i endetarmen det råeste jeg har opplevd.

Turen startet tidlig mandags morgen i 10 tia. Den skulle startet en drøy time tidligere, men på uforståelig vis klarte Jørgen å forsove seg. Kan sies at det ble kjørt litt hardt til Alta i Grinna (Granadaen til Jørgen) for å rekke flyet.

Etter mye om og men endte vi opp med litt mere mye om og men da vi skulle ta toget til Liverpool fra London. Nøyaktig 1.min og 22 sek før toget går ankommer vi stasjonen hvor toget skulle gå fra. Mens vi hiver etter pusten som vi mistet i de mange rulletrappene opp fra undergrunnen prøver vi å finne en skjerm for å finne ut hvilket spor toget var på. Vi fant ikke.
Måtte pga det ta tog til Manchester, og så taxi videre til Liverpool. I Manchester brukte vi tiden kun til å gjøre vårt fornødne på do, og det føltes godt. Ingen penger ble lagt igjen der. Sånn bortsett fra de 80 pundene taxisjåføren lurte oss med. Vi ankommer så Liverpool rundt omkring halv 3 på natten lokal tid. Vi drar og ser på Anfield, kliper oss litt i skinnet, og går tilbake og legger oss, 3 minutters gange unna stadion.

Så kom tirsdagen. Sola skinner, det er kampdag. En spent gjeng spaserer inn på stamkafeen fra sist gang vi var der, Kop a bite, og spiser en tradisjonell engelsk frokost. Toast med egg og bacon. Og en box Cola så klart. Vår første "samtale" med scousere blir gjort. Spesiell dialekt for noen, uforståelig gresk for andre. En blanding av disse for oss, artig opplevelse.



Etter frokosten drar vi tilbake til Anfield, og får et bedre inntrykk nå som vi får se i alt dagslys. Førstegangsreisende Yngvar står stort sett bare og måper og holder tårene tilbake. Snart 40 år gammel, supporter i ca 34 år, og endelig er han her. Minnesmerket etter Hillsborough, Paisley Gate, Shankley Gate, det er stort.












Vi går inn på Kop Shop, supporterbutikken som vel er omtrent like stor som innedekket på Isjørnhallen. Stappet med supporterutstyr. Det blir svidd av noen grunker på drakter, skjerf, jakker osv. Deilig.


Ca 4 timer før kampstart drar vi innom The Albert, en pub rett utenfor Anfield. Tar oss noen øl. Jeg to. Ja faktisk! Vandrer så over gaten til The Park hvor vi så skal tilbringe tiden før kampen. Etterhvert blir stemningen fantastisk elektrisk. Puben blir fylt opp til det maksimale av supportere. Jeg sitter en stund ved siden av en fyr som faktisk er Chelsea supporter, den eneste i lokalet. Fra Norge. Han skrøt masse av stemningen, og ønsket at Chelsea omså bare kunne fått til halvparten. Men som han legger til, det kan de bare drømme om. Dette er sjela!

En kar som nesten bestandig blir filmet når det er Liverpool på tv kommer bort. Han har masse pins på capsen, som vanlig, og er skikkelig giret. Han er innom alle bordene og hilser på, og sier at vi idag må møte opp en time før kampen starter og synge det vi er gode for inne på stadion. John "vi lar oss ikke skremme av Anfield" Terry og gjengen skal få oppleve noe de sent vil glemme. De SKAL skremmes. Vi skal ikke bare være den 12. spilleren, vi skal være den femtende spilleren! JAA!!


Vi drar inn på Anfield halvannen time før kamp. Vi er nesten de eneste som er der, og det hele føles som en drøm. Vi sitter og spiser en nydelig hot dog, og bare tar til oss alt av følelser. Nesten litt overveldende å sitte der, være på Anfield igjen. Anfield!!

Plutselig fylles stadion opp, og det startes å synge. Gående over banen ser vi Luis Garcia, og dagens første gåsehud opplevelse blir født. Hele stadion ljunger i til Garcia sangen. 40.000 mennesker kan virkelig synge høyt. langtidsskadete Garcia applauderer til oss, og det hele er rett og slett et vakkert øyeblikk for å si det litt gayt. Laget til Chelsea kommer inn på gressteppet, enorm pipekonsert! Like etter kommer Liverpool inn, Og jubelen står i taket. Så bommer Frank Lampard på en pasning. Publikum jubler, og setter i "You fat bastard! you fat bastard!" mot fat Frank. Den samme hymnen mot Fat Frank ble bare mer og mer "vond" og innbitt utover i kampen, skikkelig gøy!

Dagens andre gåsehudsak, vi starter å synge You`ll never walk alone... Holy macaroney!! Jeg vet at Champions League hymnen går i bakgrunn, men hører ikke litt av den. Ser bare Champions League flagget i midten svaier. Å si at stemningen nå var elektrisk er årets understatement. Det finnes ikke ord for å beskrive følelsen og stemningen akkurat nå. Herlig.

Kampen er i det hele tatt en stor orgasmisk opplevelse. Spillerne viser at de er genialt gode, i alt de foretar seg. Og publikum da, helt enormt! Så scorer Daniel Agger.. Ville tilstander! Etter at jubelen har senket seg litt står bare jeg og Christian og flirer til hverandre. I gledesrusen hang Christian over en svær skallete hooligan som sto foran oss, og jeg var rundt halsen på en gammel skrøpelig liten mann som ropte ut "We`re gonna fuck em!!". Man kan kanskje si det hele tok litt av. Hele tribunen vi sto på gynget faktisk på det verste/beste. (Såpass mye at stewardsene i andre omgang prøvde å være veldig strenge på at vi måtte sitte..(?!))

Resten av omgangen, og 2.omgang, besto av mye nervøs neglebiting. Det skjedde ikke ofte, men hver eneste gang Chelsea hadde ballen inne på Liverpools banehalvdel føltes det som jeg skulle pisse på meg. Stemmen ble fort redusert og den klarte ikke prestere opp mot sitt beste utover i andre omgang. Urutinert av meg, heldigvis holdt gutta på banen stand.

Når det hele gikk til straffespark var jeg skremmende rolig i kroppen. Fullstendig sikker på seier. Og når jeg kjente hvilken enorm pipekonsert Chelsea ble møtt med ble jeg enda mer sikker. Det gjorde vondt i ørene da Geremi trødde frem for å ta straffe nr.3. Uansett, det gikk som det måtte gå, vi vant, Chelsea ikke. Vi sang, vi jublet, vi gråt, vi lo og vi jublet og sang enda mer.

Etter kampen dro vi hjem en tur, der ble vi bare sittende og se på hverandre. Fullstendig utslitt etter en slitsom kamp. Den planlagte turen til byen tok vi ikke, dro bare ut på Anfield og såg på livet. Mye klemming med totalt fremmede mannfolk. Helikoptre var i lufta over oss, trafikken sto stille. Folk sprang rundt i gatene og sang. Dette var stort også for de lokale scouserne.

Sannsynligvis får vi aldri oppleve noe slikt igjen. Litt synd det, men vi sa det samme etter kampen mot Milan i Istanbul. Og vips gjentok de det samme mot West Ham året etter. Og igjen, det er Liverpool det er snakk som. Ikke ukjent for å gjøre tingene på denne måten.
Jeg unner absolutt alle å oppleve noe i nærheten av dette. Så får du sjansen til å dra på en storkamp med ditt lag, ta den.

Terningkast: ca 1000.

Fotball er herlig! Liverpool er best!